Opera i koronaens tid

 

Vi går en ny høst i møte, men pandemien henger fortsatt med. Vi våger likevel å tro på bedre tider. Kanskje en «ny vår» for kulturen? For selv om fremtidige arrangement fortsatt vil være begrenset, er vi jo blitt så vant med smittevern og avstand at munnbind og Antibac er blitt en vane. Vi har såpass tro på nye tider at vi velger å se litt tilbake på hvordan det har vært å produsere opera i pandemi. 

Vi spoler raskt tilbake til 11. mars 2020. Da måtte vi avlyse de resterende forestillingene av Turandot i Kimen kulturhus etter halvveis løp. Dørene ble låst og vi visste ikke når de skulle åpne igjen. Ett år senere prøvde vi på nytt, denne gangen med operetten Czardasfyrstinnen av E. Kálmán. Allerede på vei inn døra, bokstavelig talt med scenografien i hendene, gjentok historien seg når Stjørdal gikk i «lockdown» og Kimen igjen måtte stenge dørene. Gjenåpningen av landet var i full retrett, og lite tydet på at dette skulle la seg gjøre.

Czardasfyrstinnen er en av verdens mest populære og kjente operetter. Handlingen er et kjærlighetsdrama mellom Sylva, den livlige kabaret-stjernen fra enkle kår, aristokraten Edwin, og hans kusine Stasi. Det er i utgangspunktet ingen enkel jobb å koordinere pudder og parykker, gåsehudarier og store følelser. Å gjøre det midt i en pandemi var nærmest umulig. Men vi klasket til med en ambisjon om at «alle skulle med». Lite viste vi også om vi kunne ha 0, 20, 100 eller 200 i salen. Vi endte til slutt opp med flere på og bak scenen og i orkestergraven enn det var publikum i salen. Det var uansett flere enn de fleste av oss hadde stått fremfor på over ett år. Heldigvis har dette året lært oss mye om planlegging med Corona, og sjeldent har vi vært så løsningsorienterte som nå. Heldig for oss har vi også samarbeidspartnere og sponsorer som heier oss frem. Fylke og kommune legger til rette og skaper handlingsrom. Med vårt statlige bidrag i bunnen skulle det bare mangle at vi lette etter alle tenkelige løsninger.

For man måtte tenke på mye til enhver tid. Reglene for smittevern har vært i stadig endring, og sammen med kommunelege og noen jurister har vi sittet oppe på nattestid for å finlese nye justeringer som har kommet i håp om å kunne få med alle uten å gå på akkord med de kusteriske ambisjonene eller smittevernloven. Det er ulike regler for de profesjonelle på scenen, dansere, orkestret, sminke, barnekor, voksenkor og de som ikke skulle på scenen. For våre profesjonelle utøvere var egne anbefalinger utarbeidet. Det samme gjaldt scenepersonell, kostyme, sminke og alle som jobber bak og rundt scenen. Frivillige under 20 år var fritatt metersreglen, mens koret (frivillige over 20 år) ikke hadde lov til å øve eller delta før de nye og etterlengtede nasjonale lettelsene kom, en uke før premieren. Koret øvde regi og gjennomførte musikalske prøver på zoom eller via live-streams. Og selv om nye nasjonale regler muliggjorde deltagelse var det likevel med tydelige begrensninger på grupper inntil 10 personer med avstand i alle retninger. Koret kunne med andre ord ikke være på scenen, men ble delt i 3 ulike kohorter i salen og på galleriene. Et kompromiss som viste seg å gi en utrolig effekt. Kimens første «surround-sound operakor» var en realitet og ga forestillingen et løft.

På tross av alle regler og begrensninger var det tydelig allerede fra start at ønsket om å gjennomføre var stort. Både for oss i administrasjonen men også blant alle involverte i produksjonen. Solister hadde sittet i karantene. Det samme gjaldt for de bak scenen, orkestret og våre frivillige. I orkestergraven var det tatt høyde for avstand, men også her er var profesjons-reglen gjeldende.  De fikk derimot ikke møte andre i produksjonen for å begrense kontaktpunktene. Våre frivillige opererte i 4 ulike kohorter helt separat fra hverandre. Operaskolen så undertegnende først på teppefallsfesten, på 21 meters avstand. Disse var nemlig helt avskåret produksjonen for å kunne delta. Vi håndterte 8 ulike kohorter totalt. 5 av disse uten kontaktflate utover egen kohort. Vi lagde til og med en egen «smittebibel» for de ulike grupperingene alle måtte forholde seg til for å kunne delta på denne ene produksjonen. Alltid i dialog med kommunelege og myndigheter.

Bare sminkeprosedyren var en opera i seg selv der man ble pakket inn i plast med munnbind og sprit på alle kanter. Det var mer sprit bak scenen enn på høylandet under en revy-festival, for å sette det på spissen. Vi måtte leie det som var mulig å leie av rom i Kimen for å ha mange nok områder for de ulike kohortene. I det store og hele var det mange utfordringer og lite som skulle til for velte hele lasset. Det var en risiko vi måtte ta. «Er du ikke stresset» var det en som spurte meg. Men hvorfor det? Ingen dag var lik, og du ante sjeldent hva som kom når du dro inn til jobb tidlig på morgenen. Det kunne være alt fra å hoppe inn for noen på scenen som hadde havnet i karantene til å finlese juridiske besvarelser eller revidere prøveplanen for 1043. gang.

Så hvorfor flyttet vi ikke bare forestillingen, eller arrangerte en «enklere» produksjon? Vår motivasjon var hele tiden muligheten til å være med på å stimulere et kulturelt økosystem. «Vårens viktigste hendelse», sa nytilsatt Direktør for Kultur og Folkehelse Anne Marit Mevassvik i Trøndelag Fylkeskommune, før hun på høytidelig vis ga ord og toner til Opera Trøndelag sin forestilling «Czardasfyrstinnen» på premieren. Opera Trøndelag er bevist sitt samfunnsansvar, og ønsket å være med på å stimulere en næring som har vært igjennom ett krevende år. I tillegg er det mange andre i regionen som stimuleres gjennom en slik produksjon. Det er store positive ringvirkninger rundt prosjekter som dette. Med krevende forhold i en pandemi tok vi sats, og traff hoppkanten. Mye takket være alle involverte, gode støttespillere og litt flaks. Vi skal også rette en ekstra takk til Kimen og våre øvrige samarbeidspartnere som virkelig jobbet på for at vi skulle komme i mål med Czardasfyrstinnen. Den 22. April gikk teppene opp for premiere, og aldri har 100 i salen føltes så «fullt». Det var eufori fra første tone.

Czardasfyrstinnen har tross alt overlevd to verdenskriger og en pandemi tidligere. Og kanskje var det akkurat NÅ en operette vi virkelig trengte. Kunsten er viktigere enn noen gang. Aldri har det vært viktigere for kunsten å ha en arena å spille på og med 40 «stappfulle» storsaler på live-stream ved siste forestilling i tillegg til de 100 i salen er det i hvert fall håp om at publikum savner oss og opplevelsene kulturen gir. En må kunne tørre å håpe på en liten renessanse når vi skal tilbake til «normalen». Det var i hvert fall et voldsomt kulturelt løft etter sist pandemi. Vi tør å håpe på det samme igjen.

Lars Eggen
Daglig leder, Opera Trøndelag

Czardasfyrstinnen er et samarbeid mellom Opera Trøndelag og Operaen i Kristiansund.
Innlegget sto først på trykk i Kammertoner  2. 2021 fra Trondheim kammermusikalske selskap.